Den

gode

kamp:

Utendørs

for

alle

Colorado-innbyggerinnen var lite kjent i 2018 da hun kunngjorde at hun hadde som mål å bli den første transutøveren som skulle klatre Seven Summits og heise transflagget på det høyeste fjellet på hvert kontinent.

Den erfarne fjellklatreren har klatret det meste av livet sitt. Men etter overgangen i 2016, fokuserte Parisis personlige mål seg mot en misjon om å endre fortellingen for transmiljøet i friluftslivet.

"Jeg følte meg til slutt dyttet inn i skyggene og mistet stemmen min gjennom overgangen min," sier Parisi. "Jeg ønsket å reise meg over det, der jeg ikke kunne bli dyttet inn i skyggene. Det er ingen skygger her. Det er stedet jeg ønsket å si, 'Dette er meg. Jeg er stolt.'"

I løpet av de siste fire årene har Parisi besteget Mount Kosciuszko i Australia, Mount Kilimanjaro i Tanzania, Mount Elbrus i Russland, Aconcagua i Argentina og nylig Mount Vinson i Antarktis. Nå er hun på vei til den nest siste fjellbestigningen i Seven Summits-oppdraget sitt: Denali.

I løpet av tre krevende uker denne måneden skal Parisi forsøke å bestige den 6 190 meter høye, alaskanske giganten.

Deling av historien hennes gjennom veldedigheten hennes,SendMottak 7 ↗", Parisi har viet sine anstrengelser til å fremme rettighetene til transpersoner, med særlig fokus på tilgang til idrett.Emnet med transpersoner som deltar i konkurranser har blitt satt i fokus de siste årene, med handlinger fra noen fremtredende organisasjoner og regjeringsledere som begrenser tilgangen til idrettstevner og treningsprogrammer.

Retningslinjene for deltakelse i idrett varierer betydelig, og forskning for å veilede beslutningstaking på høyeste nivå er begrenset. Dette skyldes i stor grad at det er så få transutøvere i konkurransearenaen, og enda færre som konkurrerer på elitenivå.

Parisis innsats for å stå på det høyeste fjellet på hvert kontinent fremhever barrierene som transmiljøet fortsetter å møte i idrettsverdenen, selv i individuelle utfordringer.

En enorm mengde politisk energi går med til å undertrykke en veldig liten minoritet. Vi skremmer barna vekk fra naturen og går glipp av muligheten til å skape allianser med folk som kommer til å ta vare på og verne disse områdene i fremtiden.

Parisi sier at det er andres ansvar i friluftssamfunnet å engasjere den yngre generasjonen og skape et trygt rom for inkludering.

"Jeg håper at jeg kan være en liten kanal for folk til å koble seg til det stedet, til fordel for deres helse og for naturreservatet.

"Jeg tror virkelig at, til syvende og sist, når universitetssporten, OL, seirene og pallen er forbi, det atletikken etterlater oss med, er retten og evnen til å dra ut på din offentlige eiendom, ta et dypt pust og nyte helsefordelene ved å være i naturen og engasjere seg i disse aktivitetene."

Dette er en følelse mange sportsorganisasjoner på det høyeste nivået er enige i, inkludert Den internasjonale olympiske komité, som har skrevet inn i sin charter at 'idrettsutøvelse er en menneskerett.'

Parisi håper at delingen av sin fortelling vil hjelpe andre mennesker i LGBTQ-samfunnet med å ta kontroll over sin egen historie, og gjøre utendørsaktiviteter til et rom for alle.

"Jeg hadde ikke en synlig rollemodell da jeg var 12, 13, 14," sier hun. "Jeg følte meg bare isolert og stigmatisert. Jeg trodde ikke det var mulig å komme ut.

"Grunnen til at jeg vil dele min historie er fordi jeg vet at klokken to om natten vil noen som føler seg stigmatisert, alene og generelt ikke akseptert av samfunnet finne min historie og si, 'dette er en transfortelling, og det er greit å snakke om det, og jeg er ikke annerledes, og jeg trenger ikke å undertrykke hvem jeg er."'